Tekst: Bjørn-Arvid Bagge
Klærne på den bergenske 17. mai
Klærne har alltid hatt en særlig plass i den bergenske 17. mai-feiringen. Været er ofte ustabilt her i byen mellom fjellene og vårsolen kan like gjerne kan avløses av regnbyger. Derfor kan påkledningen på 17.mai være både en praktisk nødvendighet og et synlig uttrykk for høytid.
På slutten av 1800‑tallet er 17. mai dagen der byens innbyggere tok på seg noe annet enn det de gikk med til hverdags: byens unge frøkner hadde flotte kjoler, og fargerike parasoller i alle regnbuens farger kunne også være vanlig i vårsolen. De virkelige herrene bar gjerne flosshatt og redingot (slå det opp og du har lært litt kulturhistorie). Mer vanlige folk hadde enklere bekledning, men felles var at de bar det beste de hadde av klær. Samlet ga dette en sjelden blanding av fest og folkelighet.
Nye klær til Søttendes
For mange var dette også dagen da nye klær endelig kunne tas i bruk. I husholdninger med knapt med penger var 17. mai ofte ett av få tidspunkt i året der barna fikk noe nytt å ta på seg. Klærne betød derfor mer enn pynt og pyntesyke; de bar løftet om høytid, om tilhørighet og om å bli sett. Det var kanskje ikke bare nasjonen som ble feiret? Men også den enkeltes behov for å ta på seg det beste man hadde og vise seg frem fra sin beste side?
Rundt 1900 begynte bunaden gradvis å gjøre seg gjeldende i byens 17. mai‑bilde. Mottakelsen var ytterst blandet. For noen ble den en måte å vise et politisk standpunkt for det norske i opposisjon mot unionen med Sverige. Mange av avisene så derimot med skepsis på det de oppfattet som nasjonalromantiske kostymer og kunstige uttrykk, særlig når de dukket opp i en urban sammenheng. Likevel fant bunaden sin plass, først i bygdelagenes opptog, siden i et stadig bredere lag av befolkningen. Fra denne tiden var også mørk dress borgerskapets 17. mai-uniform.
Og ser vi på påkledningen utover i mellomkrigstiden og årene etter 2. verdenskrig kledde folk seg fremdeles i sin fineste stas til ære for dagen. Og om byens elite gjerne ikke alltid hadde helt like klær, var flosshatten alltid på plass.
Fra bunad til sari
Men tilbake til bunaden. Etter hvert endret også betydningen av denne seg. Etter oppløsningen av unionen med Sverige fikk man en bunadsoppblomstring for å bygge opp under det norske. Hardangerbunaden ble til og med omtalt som Norges «nasjonalbunad» og ble tatt i bruk som en nasjonaldrakt over store deler av landet på denne tiden.
En bunadsoppblomstring kommer også etter 2. verdenskrig. Bunaden hadde før krigen kunnet fremstå som noe fremmed eller påtatt, men i løpet av 1900‑tallet ble den et stadig mer selvsagt innslag i byens feiring.
På 1990‑tallet ble den omtalt som representasjonsdrakt, også for unge selvsikre bergenske menn. Rundt årtusenskiftet var bunaden ikke lenger bare et symbol på arv, men også på selvtillit og identitet – tolket, diskutert og ofte fremhevet i mediene. I dag er det stas både for menn og kvinner å ikle seg bunaden på nasjonaldagen.
Samtidig har også 17. mai‑tog og prosesjoner bragt med seg nye impulser. Sarier, kimonoer og andre folkedrakter har etter hvert funnet veien inn i prosesjonen, side om side med bergensbunader, regnjakker og gummisko. Det bergenske ved feiringen ligger kanskje nettopp her: i evnen til å romme både det høytidelige og det hverdagslige, det tradisjonelle, det internasjonale og det improvisert praktiske.
- mai‑klærne i Bergen har alltid vært mer enn et spørsmål om mote. De har vist sosial ulikhet, uttrykk for nasjonale strømninger, men de senere årene også et bredt etnisk mangfold. Dette blir dermed også et vitnesbyrd om en by som feirer på sin egen måte. I en blanding av menn stramt uniformert i mørk dress, til det mer fargerike, litt uregjerlige. Og over det hele hviler håpet om det pene 17. maiværet der vi kan kle oss for å feire dagen.
Man har alltid reklamert ekstra for klær i forbindelse med 17. mai. Her et par annonser fra 1800-tallet. Kilde: Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.
Her noen andre reklameinnslag fra 1950-tallet. Klær måtte man ha, og riktige strømper var populært. Kilde: Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.
Barna var også vakkert kledd opp, med det beste foreldrene kunne skaffe til 17. mai. Her fra Møhlenpris i 1910. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.
I mellomkrigstiden kunne det være et tydelig skille. Byens bedre borgere gjerne med flott dress og flosshatt, vanlige folk, i det beste de hadde. Her ser du 17. mai-komiteen i 1937. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.
Bunaden ble svært populær etter unionsoppløsningen i 1905. Her fra et postkort med nasjonalromantisk motiv fra denne tiden. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.
Mangfoldet kjenner dagens 17. mai-klær. Her fra 2014. Bunad og sari, hånd i hånd. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.