Som alle innfødte vet og alle innflyttere lærer, har Bergen sine tradisjoner og ritualer for feiringen av nasjonaldagen. Det er for så vidt ikke noe spesielt i det – alle steder har sine faste 17. mai-innslag. Men i Bergen er en del av disse innslagene byens særegne, med røtter langt tilbake på 1800-tallet.

Selv om Bergen hadde sendt mange betydelige menn til Riksforsamlingen på Eidsvoll (tenk bare på W. F. K. Christie som ble vår første stortingspresident), var byen egentlig bunn konservativ og kongetro. Og altså ikke først ute med å feire 17. mai. Første gang var visstnok i 1826 da latinskoleelevene med rektors stilltiende samtykke feiret dagen med fest på Nygaard. Men året etter slo vi til med offisiell feiring. Dagen ble innledet med salutt, forteller historien – og det blir den fortsatt. Det ble også sendt opp raketter den gang som nå, men da fra Fløyen. Prosesjonen gikk ikke før om aftenen og var nok noe mer improvisert enn dagens, men det kom etter hvert fasong på og orden i rekkene. I 1848 hører vi om prosesjon både klokken 5 (om morgenen!) og om ettermiddagen. Da hadde byen også fått sin 17. mai- eller festkomité. Det skjedde året før, i 1847, da en del personer hadde sagt seg villige til å yte bidrag til feiringen av grunnlovsdagen og straks fikk som oppgave å skaffe mer penger. En ikke ukjent oppgave for alle 17. mai-komiteer siden.

Pengene som kom inn i 1847 ble blant annet brukt til forskjellige folkeforlystelser, og noen av dem har vi den dag i dag på den bergenske»søttendes»: kapproing og klatrestenger. Klatrestengene som er 15 meter høye, ble gjerne smurt inn med grønnsåpe for at det ikke skulle være for lett å komme seg opp og hente en gevinst, og det ble også tidlig forbudt å bruke klatrestropper. Kapproingen – eller kapproningen, som det het og som dagens komité holder på – gikk på Store Lungegårdsvann (med et par unntak) helt til 1951 da konkurransen ble flyttet til Vågen. Det var rett nok en del år på begynnelsen av 1900-tallet kapproningen var ute av programmet, og i vår tid har det iblant vært problemer med å få både båter og roerlag nok til å gjennomføre konkurransen. Men 17. mai-komiteen gjør sitt beste for å holde på tradisjonene.

Raketter er nevnt, og fyrverkeri har vært et så å si fast innslag i alleår. Både Fløyen, Lungegårdsvannet og Sverresborg har fungert som»utskytningsramper». Fakkeltog hører vi også tidlig om uten at det later til å vært blant de mest faste innslagene. Men nå er det for lengst blitt en stemningsfull avslutning på feiringen, etterfulgt av fyrverkeriet.

Og så prosesjonene. Som det heter i Bergen – bortsett fra barnetoget som her i Bergen begynte som Gutternes Flagtog i 1877. Og Flaggtoget heter det fremdeles. Det har sin egen historie, med og uten lørdagskorps og søndagskorps eller buekorps i det hele tatt, etter hvert med småpiker, og etter hvert også med flagg istedenfor vimplene som først ble brukt. Ensfargede røde, hvite og blå – så unngikk man striden de første årene om unionsflagg eller rent norsk flagg.

Før 1877 var det vanligvis bare én prosesjon 17. mai: Hovedprosesjonen som i sin tid hadde både en lengre og annen rute enn i dag, fra Skansen via Klosteret til Engen. Flaggtoget gikk i mange år sammen med Hovedprosesjonen, men fikk i 1914 sin egen rute. Når det gjelder Morgenprosesjonen, gikk det som nevnt en grytidlig vandring gjennom Bergen i 1848, men den ble ikke noe fast innslag. Det er ikke godt å si når Morgenprosesjonen egentlig begynte, men i 1892 ble det innført en ny post i programmet (det har vært trykte 17. mai-programmer i Bergen fra 1877): Bergen Brigades Musikkorps gikk kl. 08.00 fra Nygårdsparken til Vetrlidsallmenning. Året etter gikk det kl. 07.15 fra Skansen til Nygårdsparken, og mange av byens borgere gikk med. Men først i programmet for 1911 er betegnelsen Morgenprocession brukt.

Mange tilreisende og innflyttere synes Hovedprosesjonen blir for meget karneval, men også dette «karnevalet» har tradisjoner. Historien mener at utgangspunktet finnes hos formannen John Lund og hans Festkomité. Folk skulle bli minnet om de store begivenhetene og stolte navn i Norges historie, dermed var grunnlaget lagt for forskjellige opptog, innslag og tablåer.

John Lund, ja. Om Bergen fikk sin første 17. mai-komité i 1847, betyr ikke det at vi har hatt komiteer kontinuerlig siden da. Iblant hanglet og gikk det med private initiativ, men i 1859 fikk vi en drivende festkomitéformann, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson som da var teatersjef i Bergen. (Her han også skrev det første utkastet til «Ja, vi elsker», glem ikke det.) Han fikk sving på sakene og gjorde en mektig debut som 17. mai-taler, men så dro han tilbake til hovedstaden. Og så gikk det så som så med den organiserte feiringen helt til erkebergenseren og festmennesket John Lund i 1876 ble valgt til formann i en nystiftet 17. mai-komité. Og det var han – med unntak for noen år på Stortinget – til sin død i 1913. Det er han som skal ha hilst hver 17. mai med «Atter er Dagen oprunden!», en hilsen som er blitt opprettholdt av 17. mai-komiteene siden.

keyboard_arrow_up
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this