Visste du at buekorpsene har vært ute en vinternatt før?

Tekst: Bjørn-Arvid Bagge

Fra kritikk til tradisjon: Buekorpsenes plass i 17. mai-feiringen i Bergen.

Her er historien om hvordan buekorpsene har gått fra å være mislikt til å bli en selvsagt del av den bergenske 17. mai-feiringen.

Da buekorpsene skapte splid i byen

På begynnelsen av 1900‑tallet var forholdet mellom bergenserne og byens buekorps langt mer konfliktfylt enn man ofte forestiller seg i dag. Til tross for at buekorpsene allerede da hadde vært en over 50 år lang tradisjon i bybildet, var det mange som stilte seg kritiske til deres plass i 17. mai-feiringen. Avisene beskrev dem gjerne på lite flatterende vis: De manglet flagg, offiserene, så etter enkeltes mening ut som karnevalsfigurer med skjerf, epåletter, medaljer og sløyfer, og deres militære preg ble oppfattet som lite passende i et barnetog.  Kritikken var tidvis så sterk at flere mente buekorpsene burde holdes utenfor prosesjonene

Trommeforbudet som rystet buekorpsene

Et tydelig uttrykk for den negative holdningen kom i 1909, da politiet innførte et forbud mot mer enn to trommer per korps i toget. Dette førte til boikott fra flere buekorps, og debatten om deres rolle tilspisset seg.  Samtidig var opinionen delt: mange var irritert over korpsene når de var til stede, men savnet dem like fullt når de uteble. Slik viser kildene at buekorpsene, allerede før 1916, var en etablert og følelsesmessig ladet del av bergensk identitet – men uten en stabil støtte i befolkningen.

Vendepunktet

Året 1916 representerte et viktig vendepunkt for buekorpsene. Etter Bybrannen var man usikker på om det skulle arrangeres et Flaggtog. Kristian Bing fremmet likevel, den 13. mai, et forslag om et Flaggtog, men at det burde arrangeres «av guttene selv», underforstått av byens buekorps, og slik ble det.

Den 17. mai 1916 gikk lørdagskorpsene i spissen for et Flaggtog som møtte hovedprosesjonen ved Christie-støtten og videre gjennom den brannherjede byen.  Arrangementet ble rost i pressen, og buekorpsenes innsats med å organisere prosesjonen ble fremhevet som et forbilledlig bidrag til byens feiring. Dette bidro sannsynligvis mye til å endre den offentlige oppfatningen. Mange av de tidligere årlige angrepene i avisene forsvant, og korpsene gikk gradvis fra å være konfliktstoff til å bli anerkjente innslag i 17. mai-feiringen.

Fra uønsket til uunnværlig

Gjennom 1920‑årene finner man en markant positiv tone i avisene. Der man tidligere kritiserte dem for mangel på flagg og anklaget dem for overdreven tromming, kommenterte pressen nå de stramme uniformene, den taktfast marsjerende disiplinen og den stolthet de fremkalte blant foreldre og tilskuere.  Buekorpsene ble nå sett på som et viktig bidrag til variasjon og liv i Flaggtoget

Buekorpsene gikk altså fra å være omstridt på begynnelsen av 1900-tallet til å få en betydelig statusheving etter 1916. I løpet av mellomkrigstiden ble de i større grad sett på som et positivt og tradisjonsrikt bidrag til 17. mai-feiringen. I dag er buekorpsene et selvsagt innslag i Flaggtoget, noe særegent bergensk som vi er stolte av. Hvem kunne i dag tenke seg en 17.  mai uten vårens vakreste lyd: Buekorpstrommer gjennom de bergenske gater.

Som i våre dager var buekorpsene omdiskuterte på begynnelsen av 1900-tallet. Dette er vanskelig for mange bergensere å forstå når man ser bilder av de flotte korpsene, i dette tilfellet Skansens Bataljon på vei ned Skansesvingene i 1932. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.

Lyden av vår: Markens Bataljon i Flaggtoget 1978. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.

Sandvikens i 2014. Toppen av lykke må jo være å få være maskott? Foto: W. Hetland. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.

Nordnæs sin  flotte slagergjeng 17. mai 2014. Kilde: 17. mai-komiteens arkiv. Spesialsamlingene. Universitetsbiblioteket i Bergen.

Kilde: Privat samling.