Close

17. mai-sanger

17. mai-sanger

Alle 13 sanger som blir sunget gjennom dagen. Bla nedover for å komme til neste sang
1. For dagen

(Første og siste vers synges på

Festplassen før talene ved

morgenprosesjonens avslutning.)

 

Har du følt det en dag,

når det rødmende flagg

vaier fullt i den vårlige vind,

at du stod som en mann

i ditt fedreland –

at dets velferd den også var din?


Har du følt det en gang

hvor begeistring og sang

kunne sjelene samle til dåd?

Har almenåndens makt

til ditt hjerte seg lagt?

Var du med i dens jubel, dens gråt?


Hva oss samler i dag

under vaiende flagg,

er den arv som i hele sin vekt,

uten plett på sin glans,

med hvert blad i sin krans

vi skal give den kommende slekt.


La oss glemme alt smått;

om den arv vi har fått,

står vi vakt både kvinne og mann.

Under vårhimlens hvelv

vil vi love oss selv

at «den arven skal holdes i stand».


Tekst: Olav Lofthus (1847–1894)

Melodi: Bernhard Henrik Crusell (1775–1838)

2. Sjømannssang

(Synges ved bekransningen av Sjømannsmonumentet.)


Den norske sjømann er

et gjennombarket folkeferd;

hvor fartøy flyte kan,

der er han første mann.

På tokt og hjemme her,

ved sund og skjær og fiskevær

han tar sin Gud i sinn

og setter livet inn.


St. Olavs korsets ros

rett høvde for en vestlandsk los,

som reddet hundre menn

og hundre om igjen.

Og mang en liten gutt

som red på hvelvet hjem til slutt,

når far var satt ombord,

han burde hatt et ord.


Hurra for dem i dag

som farer under norske flagg!

Hurra for losen, som

dem først i møte kom!

Hurra for dem som ror

sin fiskebåt på hav og fjord!

Hurra for alles lyst:

vår skjæromkranste kyst!


Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)

Melodi: Edvard Grieg (1843–1907)

3. For Eidsvollsmennene

(Synges på Koengen før

prosesjonens avgang etter «leve for

Eidsvollsmennenes minne.»)

 

På Eidsvoll stander en «sagahall»,

som gjemmer «fredede minner»:

som frihet elskes fra dal til dal,

det navn et hjerterum finner.

Mens minner slukner og dør hen

i glemselsflodens vanne,

skal gamle Eidsvoll stå igjen

med ekeløv om panne.


Det navn skal minne deg om en tid

for tusen somrer tilbake,

om Halvdans fagreste ungdomstid

i åndens kronede dage, –

da sangen tonet, talen lød,

så fritt at trældom bevet, –

da fritt å leve, glad å dø

var alt hva nordmenn krevet.


Det navn skal minne deg om en natt

med kolde, tåkete vinde,

da ingen vakt var ved huset satt,

og alle sovnet her inne,

da folkets ånd i dvale lå

og ingen gleder kjente,

mens her og der i enslig vrå

kun nattelamper brente.


Dog natt ble morgen og sukk ble smil

i gamle Eidsvolls lunde,

da ånden maktet i gammel stil

en hall på ny å grunne,

en kjempehall, hvor fritt som før

man ferdes kan her oppe,

hvor ånden vises ei på dør,

men kun forvovne kroppe.


(Her senkes fanene under

salutt fra Skansen, mens publikum

blotter sine hoder.)


De menn som talte på tinget da,

som handlet uten å beve,

for deres gjerning et langt hurra,

for deres minne et «leve»!

Så lenge flagg er fritt i havn

fra nu til tider fjerne,

står Eidsvolls menn og Eidsvolls navn

som frihets morgenstjerne!


Tekst: Olaus Arvesen (1830–1917)

Melodi: Norsk folketone

4. For Norge

(Synges ved utmarsj fra Koengen.)

 

Jeg vil verge mitt land,

jeg vil bygge mitt land,

jeg vil elske det frem i min bønn,

i mitt barn.

Jeg vil øke dets gavn,

jeg vil søke dets savn

:/: I fra grensen og ut :/:

til det drivende garn.


Her er sommersol nok,

her er sædejord nok,

bare vi, bare vi hadde

kjærlighet nok.

Her er diktende trang

gjennom arbeidets gang

:/: til å løfte vårt land :/:

blott vi løfter i flokk.


Denne bostavn er vår,

og vi elsker den for

hva den var, hva den er,

hva den bliver igjen.

Og som kjærlighet gror

av vår hjemlige jord,

skal den :/: gro av vår kjærlighets :/:

frøkorn igjen.


Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)

Melodi: Gabriel H. Tischendorf (1842–1932)

5. Hymne

(Synges på Festplassen før talen.)

 

Gud, du som styrer og rår

hvad ei mennesker aner,

gyd du din kjærlighets sol

over flagg, over faner!

Selv til vår fest

vær du vår dyreste gjest,

løft oss mot høyere baner!


Maidagen bød at hvert tre

og hver busk skal seg knoppe.

Flagget skal vaie fra løvskogens

øverste toppe.

Hvem har det heist?

Du har i nåde det reist,

veldige Herre der oppe!


Sign med din kjærlighet

dette vårt festlige møde,

lov oss at landet vi eier,

skal aldri bli øde!

Gi oss din fred

og la all Norriges sed

modnes til gyldneste grøde.


Tekst: Joachim Lampe (1857–1904)

Melodi: «Lover den Herre»

6. For Kongen

(Synges på Festplassen etter «leve» for Kongen.)

 

Gud sign vår Konge god!

Sign ham med kraft og mod,

sign hjem og slott!

Lys for ham ved din ånd,

knytt med din sterke hånd

hellige troskapsbånd

om folk og drott!


Tekst: Gustav Jensen (1845–1922)

Melodi: Jean-Baptiste Lully (1632–1687)

7. Fred og Frihet

(Synges på Festplassen etter talen

for de falnes minne.)

 

Fred og frihet Norge eier,

er på Herrens ord ei arm.

Lengsel etter lysets seier

blusse i hver nordmanns barm!

I hvert trofast hjerte ned

ordet senke trøst og fred!

Norge over våre grave

blomstre som en Herrens have!


Tekst: Magnus Brostrup Landstad (1802–1880)

Melodi: «Vær nu glad og vel tilmode».

8. Ja, vi elsker dette landet

(Synges på Festplassen etter

talen for dagen.)

 

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem

furet, værbitt over vannet

med de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker

på vår far og mor,

og den saganatt som senker

drømme på vår jord.


Norske mann i hus og hytte,

takk din store Gud;

landet ville Han beskytte

skjønt det mørkt så ut.

Alt hva fedrene har kjempet

mødrene har grett,

har den Herre stille lempet,

så vi vant vår rett.


Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem

furet, værbitt over vannet

med de tusen hjem.

Og som fedres kamp har hevet

det av nød til seir,

også vi når det blir krevet

for dets fred slår leir.


Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)

Melodi: Rikard Nordraak (1842–1866)

9. Stortinget

(Synges på Festplassen etter

«leve» for Stortinget.)

 

Norges høytidsstund er kommen,

åpnet har seg tingets hall,

høyt og lytt i helligdommen

røster nu hver Norges dal.

Agdesid og Trøndelagen

sammen nu kan veksle ord;

Dovre i sin døl er dragen

nu til tinge for sitt Nord.


Se, der sitter Gudbrandsdalen

i en gammel gubbe grå!

Når han reiser seg i salen,

hører alle fylker på.

Blå som sine egne fjorde,

sitter de der vesterfra;

høye Oppland tar til orde

som på sitt Eidsivia.


Nidaros og Bjørgvin sitter

der i gjæve borgermenn.

I en dommer og en ridder

triner Oslo frem igjen.

O, hva fryd for dine tårne,

Akershus i hviten sky!

Herredag av odelsbårne

samles atter i ditt ly.


Håkons hall og Olavs kirke

reise ville de av grus.

Ha, det var normannavirke!

Var det ikke, Akershus?

O, hva fryd for dine tårne

så du Håkons tid igjen!

Det beror på Norges kårne;

tidens guder er dens menn.


Tekst: Henrik Wergeland (1808–1845)

Melodi: Bernhard Klein (1793–1832)

10. For Bergen

(Første vers synges på Festplassen

etter talen for Bergen.)

 

Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde,

Sorgen forgik mig paa Ulrikkens Top;

Tænkte paa Bauner, om de skulde brænde,

Og byde Mandskab mod Fienden op;

Følede Freden, blev glad i min Aand,

Og greb til min Cithar med legende Haand.


Værdige gamle graaskaldede Bierge,

I, som omgierde min Fædrene-Bye,

I, som saa mangen en Torden afværge,

Og sønderbryde electriske Skye!

Yndig er Dalen, I hegne mig ind,

Og Foraar og Dalen oplive mit Sind.


Herfra fortryllende Syner jeg skuer,

Lungegaards Vandet, den Slette saa blaa,

Nyegaards Alleens løvkronede Buer,

Derunder prydede Skjønne at gaae,

Deromkring Markens den festlige Dragt,

Det Guld i det Grønne den blomstrende Pragt.


Tæt ved mig Alrikstads dobbelte Slette,

Kongeborg fordum og brugbar til Strid,

Skjøn af Naturen om Fortrin vil trette

Med selve Nyegaard, som prunker ved Flid;

Der løb fra Svartedig skummende Aae,

Der saae jeg Møllehiul flittig at gaae.


Bedre frem Bergen, det Handelens Sæde,

Strækkende Arme om seilbare Vaag.

Derhen høifarmede Jægter med Glæde

Rustes hver Sommer til dobbelte Tog;

Derfra gaae Skibe saa vide om land;

Der kjøber, der sælger, der handler hver Mand.


Der seer jeg Skoven af Masterne høie,

Handlende Stuers bredvaiende Flag;

Vippebom seer jeg sig flittig at bøie,

Flittig at hæve. – Tangenternes Slag

Paa dette Handels- Claveer gav Musik,

Og Vare af Skuderne dandsende gik.


Nu tog jeg Vand af den springende Kilde,

Hvorudaf Oldtidens Kæmpeslægt drak.

Naar de lykønske sit Fødeland vilde,

Sverdet af Skeden tillige de trak;

Vee! den, saa sang de, saa synger jeg og,

Den Nidding, som Sverd imod Fødeland drog.


Freden o! Bergen! din Rede beskjerme,

Sommeren krone hver Ager med Brød!

Ilden og Sværdet Dig aldrig fornærme,

Havet Dig aabne sit frugtbare Skjød!

Da mellem Bjergerne syv skal Du staae,

Naar nybaget Kjøbstæd i Luften maa gaae.


Jeg drak den Skaal, som mig Ulrikken skjenkte,

Drikker den samme, I, som have Viin!

Hver, som oprigtig mod Fødebye tænkte,

Lod denne Munterheds Skaal være sin.

Held for vort Bergen, for Fødeland Held!

Gid alting maa blomstre, fra Fjere til Fjeld.


Tekst: Johan Nordahl Brun (1745–1816)

Melodi: Jean-Baptiste Lully (1632–1687)

Gjengitt etter Bruns’ «Samling af mindre digte», København 1791

11. Gud signe vårt dyre fedreland

(Synges på Festplassen til avslutning.)

 

Gud signe vårt dyre fedreland,

og lat det som hagen bløma!

Lat lysa din fred frå fjell til strand

og vetter for vårsol røma!

Lat folket som brøder saman bu,

som kristne det kann seg søma!


Og Noreg det ligg vel langt i nord,

og vetteren varer lenge;

men ljoset og livet i ditt ord,

det ingen kann setja stenge.

Um fjellet er høgt og dalen trong,

ditt ord heve då sitt gjenge.


So bløme vårt land i ljos og fred,

det grodde so grønt i lider.

Men atter seig natt på landet ned

med trældom og tunge tider.

Og folket det sukka etter ljos,

og du lyste upp umsider.


Og morgonen rann, og myrkret kvarv,

som lenge vår lukka skygde.

Du atter oss gav vår fridoms arv

og honom i trengsla trygde.

Du verna vårt folk og gav oss fred,

og landet med lov me bygde.


No er det i Noreg atter dag

med vårsol og song i skogen.

Um sædet enn gror på ymist lag,

det brydder då etter plogen.

So signe då Gud det gode såd

til groren ein gong er mogen!


Tekst: Elias Blix (1836–1902)

Melodi: Christoph Ernst Friedrich Weyse (1774–1842)

12. Fagert er landet

Fagert er landet du oss gav,

Herre, vår Gud og vår Fader!

Fagert det stig av blåe hav,

soli ho sprett og ho glader,

signar vårt land i nord og sud,

soleis di åsyn lyser, Gud,

yver vårt Noreg i nåde.


Likjest vårt folk i mager jord

skjelvande blomen på bøen,

stend utan livd i vind frå nord

tett innmed kanten av snøen.

Herre, du ser med miskunn ned,

folket vårt giv du livd og fred,

er oss so kjærleg ein Fader.


Her ned i grunnen sveiten rann

trufast åt federne våre.

Her dei sin heim og hugnad fann,

dogga med smil og med tåre.

Her hev det flødt ei såkornflod

varm av vårt beste hjarteblod,

her hev me grorbotn å veksa.


Tidi ho renn som elv mot os,

fort skifter sumar med vetter.

Fader, ver alltid Noregs los

radt til dei seinaste ætter!

Herre, vår Gud, vårt Noregs Gud,

varda vårt land frå fjell til flud,

lær oss å gå dine vegar!


Signa då, Gud, vårt folk og land,

signa vårt strev og vår møda,

signa kvar ærleg arbeidshand,

signa vår åker med grøda!

Gud, utan deg den vesle urt

veiknar og visnar, bleiknar burt,

ver du oss ljoset og livet!


Tekst: Anders Hovden (1860–1943),

Melodi: Melchior Valpius (1570–1615)

 

13. Norge i rødt, hvitt og blått

Hvorhen du går i li og fjell

en vinterdag, en sommerkveld,

ved fjord og fossevell,

fra eng og mo med furutrær,

fra havets bryn med fiskevær

og til de hvite skjær,

møter du landet i trefarvet drakt,

svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.

Se, en hvitstammet bjerk oppi heien

rammer stripen av blåklokker inn

mot den rødmalte stuen ved veien;

det er flagget som vaier i vind.

Ja, så hvit som det hvite er sneen,

og det røde har kveldssolen fått,

og det blå gav sin farve til breen,

det er Norge i rødt, hvitt og blått.


En vårdag i en solskinnsstund

på benken i Studenterlund

der sitter han og hun,

to unge nyutsprungne russ,

to ganske nylig tente bluss,

i tyve grader pluss.

Hun er som en gryende forsommerdag

som farves i gjenskinnet fra det norske flagg.

Ja, så hvit som hvite er kjolen,

og så rødt som det rø’ hennes kinn,

hennes øyne er blå som fiolen,

hun er flagget som vaier i vind.

Han har freidig og hvitlugget panne,

og en lue i rødt har han fått.

Med en lyseblå tiltro til landet

står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.


De kjempet både hun og han!

Nå lyser seirens baunebrann,

utover Norges land.

Mot himlen stiger flagg ved flagg

som tusen gledesbål i dag,

for alle vunne slag.

Det knitrer som før over hytte og slott,

et flammende merke i rødt og hvitt og blått.

Som et regnbuens tegn under skyen,

skal det evig i fremtiden stå.

Se, det glitrer på ny over byen,

i det røde og hvite og blå.

La det runge fra gaten og torget,

over landet som nordmenn har fått:

Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!

Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!


Tekst: Finn Bø (1893–1962), Melodi: Lars-Erik Larsson (1908–1986)